"Nådesforkynnelsen" er en veldig upresis betegnelse på en viss forkynnelse og läre som foruten at den ensidig overbetoner nådesaspektet også har flere andre betenklige teologiske spesialiteter. Jeg kommer på min blogg å belyse noen usunde sider ved denne forkynnelsen.
"Nådesforkynnelsen hevder at Jesus var sendt till Israel og ikke hedningene under sin jordiske tjenste. Dette er selvsagt helt rett. Problemet oppstår om man teologiserer denne prioritering og reduserer Jesus til å bli en jödisk rabbi som bare underviste til jöder underlagt den gamle pakt. Å hevde at Paulus undervisning har större autoritet enn Jesu tjenste till jödene er en grov teologisk skivebom. Da blir Jesus en jödisk rabbi, en morallärer med ett budksap som ikke er aktuellt for oss hedninger idag. Jesu guddomlighet kommer da i skyggen, det nedtones og minimeres. Og det er nettop her som faren ligger. Ettersom denne forvrengte nådesforkynnelsen har behov av å nedtone visse deler av NT´s budksp - det passer jo ikke inn i deres "nåde-mal" behöver man å finne argument som nedtoner visse Bibelböker eller avsnitt. Å si at visse böker eller kapittel ikke er Guds Ord skulle bli for magesterkt både for nådesforkynnerne selv og for andre. Derfor kan man ikke og vil nok ikke hevde dette. Men for å nedtone visse deler av Bibelen sier man att det er Guds Ord, men at de som skrev hadde et spesiellt kall bare til jödene og ikke til oss hedninger. Og det er dette ordet "men" som dukker opp ved flere anledninger når Bibelbökenes aktualitet for oss hedninger som gjör at nedtoningen blír så tydelig. Med denne nedtoning kommer også en nedtoning av aktuelle Bibelboks autoritet til å väre normgivende for meg som er hedning og ikke jöde. Selv om vi kan se i NT at Peter skulle gå til jödene og Paulus til hedningene var det aldri et vanntett skille mellom dem. Paulus gikk alltid til synagogen först og Peter reise til hedningenes verdens-hovedstad, Rom, og var med å reise menigheten der - sammen med Paulus.
Den forvrengte nådesforkynnelsen driver fram denne tanke at det er forskjell på jöde og hedning. Paulus sier at i Kristus er disse forskjellende borte. Det er ikke lenger jöde eller greker, mann eller kvinne, slave eller fri. Vi er alle et i Kristus. Selvsagt er det forskljell mellom en mann og en kvinne. Men ikke når det kommer til vårt liv i Kristus. Det er forskjell mellom jöde og hedning, men ikke i livet i Kristus.
Minimeringen og nedtoningen av visse Bibelböker er veldig alvorlig. Konsekvensen blir at den autoritet som Gud har gitt sitt ord også minimmeres og nedtones. Autoriteten i disse Bibelbökers rett til å tale inn i en persons liv reduseres. Validiteten til disse Bibelbökene som autoritet i lärespörsmål for "oss hedninger" forringes. Tilbake står man da med en i praksis amputert Bibel. Og i forlengningen kommer også spörsmålet om ikke autoriteten i de andre Bibelbökene også kan betviles.
Bibelsynet i den forvrengte nådesforkynnelsen fölger de prinsipper som de aller fleste lener seg mot. Man mener at summen av Guds Ord er sannhet og at skrift må leses i lyset av hele skriften. Problemet er at man overgir sine egne teoretiske prinsipper og fölger helt andre prinsipper når det kommer til selve den praktiske bibelbruken.
I liberalteologisk bibelforståelse vil visse Bibelböker ha större autoritet enn andre. Visse böker regnes som autentiske og ekte. Andre regnes som senere produkter og tilskrives ikke de forfattere som Bibelen selv hevder. Ikke alle Paulus brev regnes for å väre skrevet av Paulus. Man setter spörsmålstegn ved 2 Petersbrev etc. Men også i evangeliene finnes det man regner som ekte Jesus-ord og sitat og berettelser som man tror er senere interpollasjoner ellere tillegg. Med automatikk blir de ord i Bibelen som man regner som ekte gitt större autoritet enn de som ikke regnes for ekte. Man ser etter skrift i skriften. Man tolker hele Bibelen gjennnom de skriftstedene som man regner som ekte og autoritative. Den forvrengte nådesforkynnelsen gjör det samme. Den tolker dels hele Bibelen igjennom ett visst begrep - "nåde" eller gjennom visse Bibelböker eller skriftsteder som man gir större autoritet enn andre.
Denne måte å lese, tolke og forkynne Guds Ord på er ikke bra. Det gir grobunn for mye subjektiv tolkning og nye vranglärer til å vokse opp. Allerede nå ser man i kjölevannet av den forvrengte nådesforkynnelsen at nye (selv om de er "nye" er de kirkehistoriskt veldig gamle og klassiske vranglärer) alvorlige vranglärer bli undervist på visse plasser. (Jeg kommer eventuelt til å komme tilbake til dette senere)
